Høsten 2019 lanserte FN rapporten «The future is now», som presenterer de viktigste innsatsområdene og styringsmekanismene for arbeidet med FNs Agenda 2030 og de 17 bærekraftsmålene. Dette er et sammendrag basert på selve rapporten og By- og regionforsknigsinstituttet (NIBR) sitt innspill til Viken fylkeskommunes regionale planstrategi, som tar utgangspunkt i FN-rapporten.
FNs bærekraftsmål er et felles prosjekt som former vår fremtid, og sikrer et godt liv for alle.
Mer enn mål og indikatorer
FNs 2030 Agenda er mer enn summen av mål og målbare indikatorer. Det er både en normativ veiledning og en handlingsguide slik at vi kan identifisere og prioritere våre innsatser, og skape sammenheng på tvers av ulike sektorer og politikkområder.
Det som gjør FNs bærekraftsmål unike er at de er samlet innenfor ett uatskillelig og helhetlig rammeverk. Derfor er ikke bare målene i seg selv, men også interaksjonen mellom dem en viktig faktor.
2030 agendaen fremhever viktigheten av å dele god praksis. Byer som går foran kan lære av hverandre gjennom deltakelse i bynettverk.
Vi er ikke i rute
Rapporten slår fast at vi overordnet sett ikke er i rute for å nå målene. Et problem er den nåværende ubalansen mellom de tre dimensjonene innenfor bærekraftig utvikling:
- klima og miljø
- sosiale forhold
- økonomi
Vi har ikke anerkjent sammenhengene mellom dem, og vi har prioritert kortsiktige resultater. Kun ved å likestille de tre dimensjonene kan vi sikre reell bærekraftig utvikling.
Skal vi lykkes med dette trenger vi politisk vilje og mobilisering av alt fra myndigheter til forskningsmiljøer, næringsliv og sivilsamfunn. Og vi trenger samarbeid på tvers av aktører, sektorer, byer og land.
Seks innsatsområder
Rapporten poengterer at det ikke finnes én enkelt løsning for alle i arbeidet med bærekraftsmålene – tilnærmingene varierer ut ifra nasjonal og regional kontekst.
Det som er viktig er at vi jobber innenfor seks overordnede innsatsområder. Disse henger sammen, og skaper ringvirkninger mellom hverandre. Dette er en ny måte å tenke politiske «områder» på, som er mer tematisk enn sektorielt inndelt.
De seks innsatsområdene er:
Livskvalitet og like muligheter
Skal vi lykkes med å realisere en bærekraftig fremtid må vi sikre bedre livskvalitet for alle. Det innebærer materiell livskvalitet, helse, utdanning, innflytelse, robusthet, og tilgang til et rent og trygt miljø. Disse faktorene er nøkkelen til å oppnå endring.
Vi må fremme helse gjennom å se på mennesket som en ressurs.
Ikke bare er livskvalitet viktig i seg selv, men menneskers muligheter, kunnskap, kompetanse og fysisk og psykisk helse er også en viktig drivkraft for endring. God helse og utdanning for alle er altså ikke bare et mål for bærekraftig utvikling, men også essensielle virkemidler for å nå målet.
Å arbeide med dette innsatsområdet innebærer bl.a. å investere i tidlig innsats for barns utvikling, sikre god utdanning til alle, jobbe for flere år med god helse, prioritere psykisk helse og ikke-smittsomme sykdommer. Dette kan sikre livslange endringer for enkeltpersoner og er kostnadseffektive midler for å akselerere bærekraftig utvikling.
Bærekraftig og rettferdig økonomi
Det er viktig at økonomisk aktivitet ikke ses på som et mål i seg selv, men som et middel til å oppnå bærekraftig utvikling og til å forbedre menneskers muligheter. I dag bruker vi bruttonasjonalprodukt (BNP) – markedsverdien av varer og tjenester produsert over et år – som den eneste eller dominerende beregning for å veilede økonomisk politikk for menneskelig utvikling. Ifølge rapporten er dette problematisk, da målsetningen blir for snever.
Mange vurderer at det er et stort potensial for innovasjon, konkurranseevne og jobbskaping ved å satse på bærekraftig utvikling. Målrettet politikk og virkemidler for innovasjon og næringsutvikling innenfor bærekraftige rammer, og på felt hvor man har spesielle fortrinn og muligheter, vil understøtte utviklingsprosesser for langsiktig, robust verdiskapning og sysselsetting i lokalsamfunn og regioner.
Mekanismer i arbeidsmarkedet gjør at mange sosiale ulikheter i ressurser (eks. utdanning, kulturell bakgrunn, helse) videreføres og til dels forsterkes i resultater (eks. inntektsnivå, jobbmuligheter- og trygghet). Et generelt sterkere konkurranse- og omstillingspress i mye av arbeidslivet og -markedet bidrar også til å svekke en del utsatte gruppers innpasningsmuligheter til fast og stabilt arbeid og inntekt. Sammen med en del befolkningsmessige endringer (aldring, migrasjon) bidrar dette til utfordringer med utenforskap og tendenser til fallende sysselsettingsandeler som kan være uheldig på sikt.
Et høyt nivå av ulikhet gjør det ikke bare vanskelig å oppnå sosial rettferdighet, men minsker også økonomisk vekst på lang sikt, samt gjør denne veksten mer ustabil.
Dette kan i noen grad motvirkes om eksempelvis innvandrere, unge voksne og eldre sikres bedre muligheter og sterkere tilknytning til et seriøst og anstendig arbeidsliv. Dette er utfordringer som samlet best kan møtes med godt koordinerte sektorpolitikker og virkemidler for henholdsvis kompetanseutvikling i vid forstand, og sysselsetting og integrering av utsatte grupper i arbeidsmarkedet.
Bærekraftig matproduksjonssystem og ernæring
Kosthold og ernæring er et område hvor sosial ulikhet gir store utslag. I velferdsstater er det store folkehelseutfordringer knyttet til dårlig kosthold. Det å se helhetlig på mat – både hvordan det produseres, foredles, fordeles og konsumeres (ernæringsmønstre) samt evt. kastes – er derfor nødvendig.
I FN-rapporten understrekes det at en omstilling til et bærekraftig matproduksjonssystem er nødvendig, og at denne omstillingen samtidig må bidra til bedre ernæring, en reduksjon av matsvinn, og maksimere ernæringsverdien i det som produseres. Samtidig må klima- og miljøeffektene av matproduksjonen minimeres, og matproduksjonssystemene bli mer resiliente. Det er derfor nødvendig å inkludere vurderinger av effektene for klima og helse av matproduksjonssystemene, i tillegg til fordelingskonsekvenser når det gjelder tilgangen på sunn mat og muligheten for et sunt kosthold.
Energibruk og energiomlegging
Ulike former for energibruk er en viktig kilde til klimagassutslipp. Samtidig er det en viktig innsatsfaktor i den økonomiske og sosiale utviklingen. Derfor er økt fornybarandel og forbedret energiintensitet sentralt i arbeidet for en bærekraftig fremtid.
En slik energiomlegging inkluderer ikke bare stasjonær energibruk til oppvarming osv., men også mobil energibruk hvor transportsystemene er den største utfordringen. Å fremme offentlig transport og aktiv mobilitet (som gåing og sykling) er derfor noen av nøkkelstrategiene for å minske utslipp fra transport- og energisektoren.
I tillegg kan klimagassutslippene balanseres ved hjelp av lagring av CO2. Dyrket mark, beitemark og skog har alle ulik kapasitet til å binde CO2. De største og viktigste naturlige karbonlagrene er hav, myr og skog. Endringer i disse arealtypene kan både føre til utslipp, og redusere arealets evne til å ta opp karbon.
Helhetlig steds-, by- og regionutvikling
Vi må bygge byer og lokalsamfunn som er kompakte og oppleves inkluderende, trygge og tilgjengelige for alle. Det betyr at vi må ha god offentlig transport og aktive mobilitetsalternativer, en blomstrende økonomisk base med anstendige jobber for alle, tilgjengelig digital infrastruktur og blandet bruk av areal, inkludert bruk til boliger, kommersielle aktører, utdanningsinstitusjoner og grønne områder.
Særskilte utfordringer ved urbaniseringen kan knyttes til byspredning (økt ressurs- og arealforbruk, transportbehov/klimagassutslipp etc.), konsentrasjons- og miljøulemper (boligpriser, levekostnader, utslipp/støy til lokalmiljø, tilgang til grøntområder etc.) og opphoping av sosiale ulikheter i levekår (utdanning, inntekt, arbeid, bolig og helse).
En god og sunn by tilbyr tjenester av høy kvalitet og fremmer «naturbanity»: en tett kobling mellom mennesker og natur for å beskytte biodiversitet, fremme helse og livskvalitet og styrke klimarobusthet.
Gode og sunne byer setter mennesker i sentrum.
Urban utvikling bør skje på en godt planlagt, integrert og inkluderende måte. Kommunestyrer må jobbe sammen med virksomheter, sivilsamfunnet, organisasjoner, individer, nasjonale regjeringer samt andre byer og steder (både nasjonalt og globalt).
Miljø og økosystemer
Å sikre bærekraftig miljø- og økosystemer er ikke bare en sak for globale styresmakter – å gjøre enkeltmennesker i stand til å gjennomføre positive endringer gjennom utdanning, bevisstgjøring og sosiale bevegelser er viktig. Befolkningens støtte til sårt tiltrengte endringer er essensielt, og kan oppnås ved at ivaretakelse av miljø- og økosystemer spesifikt adresserer menneskelig livskvalitet og miljøurettferdighet.
91% av verdens befolkning puster inn luft hvor forurensningen overstiger WHOs anbefalinger.
Også i Norge er naturmiljø og vannmiljø mange steder under sterkt press fra utbygginger (næring, hus, hytter), infrastruktur, transport og energiutbygging (olje, vind, vannkraft, luftforurensing og klimagassutslipp) og næringsvirksomhet (oppdrett, gruve, industri og produksjon). Det er et sterkt behov for å forvalte økosystemene mer helhetlig og med større vektlegging av økosystemene som forutsetning for sosial- og økonomisk bærekraft.
Fire virkemiddelskategorier
Rapporten identifiserer videre fire virkemiddelskategorier som kan brukes for å oppnå ønskede endringer. Disse virkemidlene må jobbe sammen innenfor et spesifikt innsatsområde for å fremme endring:
Styring/koordinering (governance)
FNs bærekraftsmål henger sammen på tvers av sektorer. Derfor må vi overkomme silotenking innen ulike sektorer, og se politikken i sammenheng med hverandre. Vi må etablere nye og integrerte tilnærminger, og være åpen for eksperimentering og innovasjon.
Økonomi/finansiering
Vi må slutte å se på økonomisk vekst som et mål i seg selv, og bruke handel og økonomiske investeringer til å akselerere bærekraftig utvikling. Skattepolitikken må brukes til å utjevne forskjeller.
Individuell og kollektiv handling (mobilisering/involvering/samskaping)
Selvstendighet (empowerment), selvbestemmelse og deltakelse er essensielt både for menneskers livskvalitet, og for å fremme bærekraftig utvikling. Vi må involvere innbyggerne og gi dem verktøyene de trenger for å delta i fellesskapet. God helse, kunnskap og selvbestemmelse er ikke bare målet med bærekraftig utvikling, men også et virkemiddel for endring.
Forskning og teknologi
Vi må øke bruken av forskning og teknologisk innovasjon, og teknologi må gjøres tilgjengelig for alle.
Hvordan kan vi bruke rapporten?
De seks innsatsområdene og fire virkemiddelkategoriene kan summeres opp i denne matrisen:
Matrisen kan bidra til økt sammenhengstenkning hvis den brukes som en strukturerende overbygning. Den kan fremme en endring som ikke bare innebærer å ta i bruk egne ressurser og virkemidler (strategisk styringsrolle), men også mobilisere og samordne ressurser og virkemidler i sivilsamfunn, næringsliv og hos andre offentlige virkemiddelaktører (kommuner, regionale statlige myndigheter og statlige myndigheter). Den strategiske styringsrollen er dermed ment å gi en samlet regional retning for mer enn egen virkemiddelbruk – også for andres virkemiddelbruk. Det er viktig å tenke helhetlig, og anerkjenne at hvert tema henger sammen med de andre – og dermed også skaper ringvirkninger på tvers av dem.
Eksempel:
Økende barnefedme gir grunn til bekymring i de fleste land. Dette er først og fremst relevant innenfor temaet «Bærekraftig matproduksjonssystem og ernæring». Avhengig av lokal kontekst vil løsningen ligge i forskjellige kombinasjoner av virkemiddelbruk. Hvis man jobber for å få befolkningen til å spise sunnere må man mobilisere individuelle og kollektive handlinger, som er informert av forskning. Denne kunnskapen kan påvirke valgene til familier, og samtidig støtte styringsinitiativer (governance), som f.eks. obligatorisk merking av mat og tiltak som begrenser elevers tilgang til sukkerholdige drikkevarer på skolen. Hvordan de ulike virkemidlene påvirker hverandre kan også gå begge veier: forskning støtter styringsinitiativer samtidig som effekten av politiske bestemmelser blir grunnlag for ny forskning. I tillegg vil sammenhenger på tvers av temaområder ha stor betydning: by- og stedsutvikling som ikke legger til rette for fysisk aktivitet gjør det vanskeligere å redusere barnefedme.
Les NIBRs innspill til Viken fylkeskommunes regionale planstrategi her.